Midt i april hadde vi søskenbarntreff ( med foreldre )  hjemme på Stord. Min søster + to andre kusiner stod for planlegging og styr og stell av arrangementet som ble veldig vellykket. Mange av oss hadde ikke sett hverandre siden vi var små omtrent, så det var veldig koselig å treffes. Dette var søskenbarn fra farssiden, og vi møttes først hjemme i "gamlahuset" der min far + søsken er vokst opp,og deres far før det, og der mine foreldre bor nå.

Ingen visste hvor vi skulle, men vi havnet i et veldig koselig lokale etter å ha intatt en velkomstdrink.

Kjekt å treffe slekta etter gammalt, vi fikk god mat, praten gikk , og dans ble det utpå kvelden når folk kom litt i stemning  Tok masse bilder, men ikke så interressant for dere, men legger ut et fint bilde jeg tok av barndomshjemmet mitt.

Her er altså jeg vokst opp, det er solgt for flere år siden og mine foreldre bor i " gamlahuset" rett bortenfor

...her er det, veldig fint

Unni

*

Endelig! Jeg Har fått pusset opp badet mitt nå de siste par ukene, og nå er det helt ferdig  Har drømt om dette i flere år, men det er jo så kostbart og ene med det andre, men nå orket jeg bare ikke å se på det gamle rukkelet av et bad jeg hadde, og tok opp lån og leide firma og så var de igang.

Det er rett og slett en fornøyelse å gå inn der om dagen.

Her er bilder....

og her det gamle, dere skjønner sikkert at jeg ønsket meg nytt bad

Herlig at det nå er gjort !

Unni

*

Her har det skjedd mye de siste ukene igrunnen. Lite tid og ork til blogging, men her er jeg igjen.

En skikkelig KATTAstrofe inntraff rett før påske. Mine to katter har ikke vært bestevenner for å si det mildt, Bessie har vært ute etter Spokie, men nok var nok nå altså.Jeg trodde jo det ville gå seg til etterhvert og ønsket å ha begge.

En morgen hørte jeg et fryktelig spetakkel og ikke minst noen hjerteskjærende hyl fra Spokie. Dette var tidlig om morningen, i 7 - tiden - og min sønn var på vei ut døren. Han ropte på meg at Spokie silblødde fra øyet , og jeg kom meg opp i en fart. Et grufullt syn, og pelsdotter overalt. Det som hadde skjedd var at Bessie hadde angrepet Spokie og klort henne inne på øyet - hun så ikke ut stakkar. Rett på dyreklinikk da de åpnet klokka 8 , tok med Bessie og -  for jeg ville avlive henne. Dette gikk ikke lenger.Kunne ikke ta henne hjem igjen etter dette. Men der sa de at de kunne overlevere henne til dyrebeskyttelsen, og så langt hadde jo ikke jeg tenkt der og da, men var glad for at hun iallefall fikk leve. Hun er jo egentlig en flott og herlig katt, og synd om hun skulle dø, men jeg kunne ikke ha henne mer.Jeg måtte betale 1000 kr for å "kvitte" meg med henne, men nesten det samme hadde det kostet å få henne avlivet og, og nå fikk hun leve heldigvis som sagt.Spokie hadde fått dype kutt på øyet, måtte opereres og sy fire sting, og jeg var sykepleier i flere uker. Måtte ha dråper, piller og diverse, så kjøkkenbordet mitt var "stellebord" for henne mens hun var syk. Hun måtte gå med krage - det var jo ikke gøy selvsagt, men det gikk da. Lot henne slippe innimellom. Hun kunne i verste fall risikere å miste øyet, bli blind - jeg var veldig redd for det. Men etter mange kontroller og god pleie fra matmor er hun nå frisk igjen. Har fremdeles en liten flekk inne på øyet, men det vil forsvinne av seg selv med tiden sa de. Huff - det var fælt. Syntes så synd på henne. Ikke kjekt med syke dyr, de kan jo ikke fortelle hvordan de har det stakkars. men - full vigør igjen nå , og ikke minst er plageånden hennes ute av huset. Har jo vurdert flere ganger å omplassere henne - Bessie altså, men ikke orket da hun var så skjønn og jeg håpte de skulle bli venner med tiden.

Så det var det.Her ser dere et bilde av hvordan hun så ut stakkaren - det hele kostet en formue - fyttikatta sier jeg for noen priser dyrleger tar!!! Heldigvis hadde jeg forsikring og slapp unna med en egenandel - og takk for det!

Heldigvis frisk nå !

Unni

*

En flott vårdag på Fløyen i april - finere kan det ikke bli, eller ?

Unni

*

Sånn ser det ut her idag, bildet er tatt ut kjøkkenvinduet mitt i formiddag.
Hvor tok våren veien ?
Det har vært kaos her i byen idag, trafikken gikk helt i stampe osv, glad jeg ikke var ute og kjørte....på mine sommerdekk

Unni

*

Vi mennesker liker utfordringer. Og vi beundrer dem som våger litt mer. Før gjaldt det bare menn. I dag liker alle å tøffe seg. Da er det ikke noe særlig kult å gå rundt å sippe over og klage over at man lider av angst. Jeg lider av angst. Det er en innrømmelse. Men den koster meg ingenting.

Slik sett har jeg vært heldig. Jeg skjuler det ikke. Jeg snakker om det. Helst på en munter måte. Ja, for jeg er absolutt i stand til å se komikken i mitt irrasjonelle reaksjonsmønster når angsten erobrer fornuften. Å kunne le av sin egen tragedie er en gave. Men angst er ikke noe morsomt.
La meg fortelle dere om angst.
Angst er å tvinges i kne, skjelvende ugjenkjennelig, uten rømningsveier en aldeles normal formiddag hjemme i din egen stue. Angst er å samtale med deg selv i minutter, ja, kanskje timer, for å våge noe så trivielt som å gå i nærbutikken og handle melk og brød; og når du omsider våger, bryter du sammen og snur etter førti meters gange fordi du ikke engang makter det.
Angst er å våkne om natten, med buldrende hjerte og prikkende hud, vilt overbevist om at døden er her. Angst er ikke å få sove, eller å våkne med et smell hele natten igjen. Angst er å krabbe inn i bilen klokken tre om natten for å forsøke å nå legevakten før hjertet som du kjenner dunk dunk dunk helt oppe i halsen, stopper.
Angst er å være redd for ikke å få sove, og angst er å være redd for å sovne. Angst er å ta sin egen puls i time etter time. Angst er å sitte i baksetet i en bil i et fremmed land og uten forvarsel plutselig kjenne brystet snøre seg sammen, og så merke hvordan ansiktshuden strammer seg tettere og tettere over kraniet mens armene bøyer seg inn mot kroppen i en slags fosterstilling og du hiver og hiver etter luft, mer luft, mer luft. Inntill alt blir velsignet mørkt.

Angst er å sitte eller stå ansikt til ansikt med venner (eller ukjente) og kjempe for å beholde selvkontrollen mens ditt indre er i opprør, og å holde stemmen klar og tanken fokusert. Det koster. Gud som det koster!
Angst er å befinne seg på sammenbruddets rand en sen kveld å vite at du ikke kan tillate deg å tippe over fordi du har ansvaret for barna som sover trygt og uvitende i sine senger. Angst er aldri å vite noe sikkert.
Du kan føle deg utmerket. Du kan sove nettene igjennom i uke etter uke. Men plutselig, og helt uten forvarsel, er den der. Sort og kolossal. Du vet hva det er, du har gått til leger og psykologer, du har kjempet med denne demonen i en årrekke, din fornuft snakker til deg, men du lytter ikke. For angsten er mektigere enn deg. Angsten bor i deg, angsten eier deg, angsten eter deg. Den gjør deg vaktsom, den beleirer deg, den gjør deg til et gissel.
Det er kanskje det verste: At du aldri vet. Du kan ingenting planlegge fordi angstutbruddene ikke følger noen timeplan.
Å reise på ferie medfører stor risiko. Da rives du ut av ditt nærmiljø og alle de små tingene som sammen danner ditt eget system, din egen måte å takle angsten på. Det kan være logiske størrelser som menneskene du betrakter som dine fortrolige, din personlige lege, det utenatlærte telefonnummeret til ambulansetjenesten.
Og det kan være irrasjonelle størrelser som luften du puster på hjemstedet, din egen seng, solens vante gang utenfor stuevinduet, avisen på dørmatten. Sammen skaper de noe som likner på trygghet.

Lar du deg diktere, har du et uoversiktelig handikap. Du er nødt til å ta sjansen. Den eneste veien er kampen. Kampen mot den usynlige og uberegnelige fienden. Det er en kamp du må kjempe alene. Angstpasientene er verdens ensomste mennesker. Jeg leser om ledertrening. Dette å utsette mennesker for ekstremer. Man klatrer i fjell, hopper i fallskjerm, padler igjennom stryk, utsetter sin kropp og sitt sinn for de ytterste påkjenninger. Det eneste man har å møte det med, er mot og vilje. Og når man kommer ut på den andre siden, er man styrket. Man er blitt en bedre leder.
Men jeg ser ikke noe heltemodig i denne leken for voksne. Jeg ser det ikke engang i den profesjonelle lek med farer som du finner hos enkelte forfattere, eventyrere og journalister innenfor omerådet vi kaller ”adventure”. De er modige. Javel. Men de utsetter seg like fullt for det jeg kaller en kalkulert risiko. De kan føle frykt. Men de vet ingenting om angst.
Angstpasienten slåss ikke med fjell og krokodiller. Han slåss med noe mye verre. Han slåss med de indre demonene som kan gjøre noe så trivielt som en handletur i nærbutikken til en rystende kamp for å overleve. Angstpasienten kommer ikke hjem for å fortelle om sine opplevelser. Han kommer aldri hjem. Han er der ute hele tiden.
Derfor hevder jeg at angstpasientene er vår tids virkelige helter. Det finnes intet større og mer heltemodig enn et menneske som trosser døden og overvinner seg selv for to liter melk og et kneipbrød.

Skrevet av Yan Friis

***


Kjenner meg så veldig godt igjen i dette, syntes artikkelen var så bra at jeg tok den med her.

Unni

*

Bessie har fått ny kurv i gangen og hun rikker seg nesten ikke derifra

Og her har vi en liggende på en haug med reine klær

Spokie igjen her...

De er nå herlige disse kattene da, men jeg ble litt sur da jeg stod opp idag, skal ikke si det var i dag tidlig, for det var laaaaaaangt på dag, og da jeg omsider stod opp  , så hadde de...jeg vet ikke hvem av dem....tisset på tre forskjellige steder på gulvet i stua, grrrrrr. De pleier ikke gjøre sånt, men kanskje det var en liten protest mot at matmor ikke kom seg på beina og fant mat til dem?

Unni

*

Nå har jeg nettopp sett siste episode av serien på tvn " Et lite stykke Thailand ". En flott serie synes jeg, beundrer disse damene hvordan de klarer å tilpasse seg utkant Norge. Og mennene deres og, hehe - alt de må " finne seg i " - for de har bein i nesa disse damene. Måtte flire godt idag av noen episoder og kommentarer. Håper det går bra med alle i serien videre og at vi her i Norge slutter å se på thaidamer og menn som gifter seg med dem på en dårlig måte. Tror og håper denne serien har bidratt til å knuse noen fordommer.

Ellers så er det jo valentinesdag idag, jeg bryr meg ikke, så for meg er ikke denne dagen mer spesiell enn andre dager.

Igår leste jeg i avisa at Bryan Ferry kommer til Bergen 21. mai. Alltid likt han så godt, flott musikk og flott mann og  Så det må jeg bare ha med meg, ringte tidlig idag tidlig for å sikre meg billetter til konserten og gleder meg veldig allerede. Kjekt å ha noe å se frem til.

Jeg går med planer om å pusse opp badet mitt. Men fy flate så dyrt! Huff - men jeg er nødt til å gjøre noe, så det er bare til å låne noen penger og hoppe i det. Var en mann fra et firma her idag og så på det, han skulle finne en bra løsning sa han til en brukbar pris, så får vi se da. Håper iallefall at jeg i løpet av våren har nytt bad !

Unni

*

Idag har det vært rene vårstemningen her med sol og blå himmel. Var ute og gikk en liten tur i formiddag - herlig. Vasket vinduer har jeg gjort og. Det trengtes.

Ellers var det rimelig tomt i kjøleskapet mitt - bare se her, så måtte ut på handletur...

... og nå ser det litt bedre ut inni her

Imorgen skal jeg ha tre venninner til lunsj, så da får vi se hva det blir på menyen. Bakte en dessert sjokoladekake ikveld som vi skal ha til dessert iallefall . Ikke lagd den før, så håper den er god.

Ellers har jeg hatt pc trøbbel ...igjen.....styrt på i hele dag her for å prøve å finne ut av det, får feilmeldinger i søkk og kav. Men så leste jeg at jeg kunne ta systemgjenoppretting, aldri gjort det før, men nå kan jeg iallefall skrive i bloggen ser det ut til, og det fikk jeg ikke til før idag. Så får vi se hvor lenge det funker!

Unni

*

...og drittvær i Bergen for å gjøre oss ferdig med "værmeldingen" først
Her har det vært både regn , snø og sludd idag. Satt akkurat og strikket litt på noen pulsvarmere som har ligget uferdige lenge. Tenkte jeg får ta og gjøre dem ferdig. Har flere uferdig greier liggende, men får ta det etterhvert.

I helgen var vi på Stord en tur fra lørdag til søndag. Marius ble 17 år på søndag og  ene tantebarnet mitt ble 14 om lørdagen. Så da feiret vi det sammen , masse deilige kaker ! Tenk at jeg har en sønn på 17 - jeg skjønner det nesten ikke jeg, syns jo jeg fikk han igår omtrent!!! Og nå er han snart voksen, sukk......( og jeg begynner å bli gammel  

På Stord fikk vi hilse på lille Chanel og som er en tre måneder gammel pomeranianvalp. Hadde jo hørt mye om dette vidunderet og sett bilder , så var kjekt å se henne i levede live. Den stolte "mor" er også ett av mine tantebarn . Jeg må bare vise dere henne .

veldig spennende med oppvaskmaskin da bl.a.
Ikke store nøstet som dere ser

jeg ble jo helt forelsket selvsagt, er hun ikke søt?

Så nå går jeg rundt og har lyst på en liten sånn jeg og......eller en chiuahua, en sånn liten minihund, jeg synes de er så skjønne. Men hjelpe meg for en pris på sånne småhunder.
Nei, får beholde fornuften - og dessuten har jeg to katter, det får vel holde.Iallefall inntil videre.

Nå går jeg tilbake til strikketøyet mitt jeg og nyheter på tv.

Unni

*

I think I will go back blogging in Norwegian mostly. We`ll see . Maybe sometimes I write in english also.

*

Her er det fint lite blogging. Vurderer om jeg skal legge om språket igjen, lettere å bare sette seg ned å skrive om alt og ingenting på norsk, slik som nå. Eller jeg kan gjøre begge deler - alt etter som jeg gidder, dvs av og til blir det på norsk, av og til engelsk, vi får se.

Jeg holder hus på Facebook for tiden, jada - jeg som ikke likte det til å begynne med, men nå synes jeg det er riktig så artig  Jeg har også en profil på Nettby, så det er nok pga dette at bloggen min har måttet lide siste månedene, eller året kanskje til og med. Har ikke riktig lyst til å legge den ned heller.

Om det har skjedd noe nytt i min tilværelse som jeg kan fortelle om? Nææææææ, har det det? Synes tiden går fort, er glad jula er over og glad det går mot vår og sommer

Formen er ikke så aller verst, selv om jeg føler jeg sover bort veldig mye av tiden. Men sånn er det nå bare.

Jeg har lest noen bøker i det siste, "Drageløperen"  og " Tusen strålende soler ", begge av Khaled Hosseini. Likte dem utrolig godt begge to, og nå går Drageløperen på kino, så den vil jeg prøve å få sett. Ellers er Stieg Larsson sine krimbøker rost oppi skyene, jeg holder på med " Menn som hater kvinner" nå, kan ikke helt skjønne hvorfor den er så fantastisk, syns den er kjedelig så langt jeg da.....får se om jeg kommer gjennom den. Bare kommet til side 140 og noe ;p Nå er ikke krim det jeg er mest glad i heller. Anne B. Ragde sin " Ligge i grønne enger" har jeg og lest. Litt rart å lese den boka etter å ha sett serien basert på de to første bøkene på tv. For når jeg leste den så så jeg for meg skuespillerene sine ansikter i den tredje boka. Jeg likte forresten bøkene mye bedre enn serien som jeg synes var veldig dyster,iallefall de første episodene, og sånn opplevde jeg ikke bøkene på samme måte. Men skuespillerene var jo utrolig bra da.

Ang maling og andre hobbyer så har det vært lite av det. Etter messen på Stord i november datt jeg helt i do, har knapt strikket en maske. Har planer om å male et bilde til meg selv til å ha over sofa. Ja - jeg kjøpte meg forresten ny salong her i høst. Den er altfor god til å sitte/ligge i for et sofadyr som meg, hehe. Fra å ha grønn skinnsofa har jeg nå en slags beige microfibersalong. Så altså - bildet jeg skal male skal gå i lyse offwhite toner, med brunt og litt turkis. Det er iallefall sånn det "ser ut" inni hodet mitt nå før jeg har laget det  Lurer bare på når jeg kommer igang?????

Unni

*